Den moderne hagekoloni var et felles-europeisk fenomen som vokste ut av de mange små hageforeningene som etablerte seg på slutten av 1800-tallet i både Danmark, Tyskland, Frankrike, Belgia, Holland, Sveits og Storbritannia. Den første verdenskonferansen ble holdt i 1920. Trenden kom til Danmark ca 1884, Sverige ca 1890, Norge ca 1907 og Finland ca 1915.

 

Etter den industrielle revolusjonen hadde skapt byene – og fattigdom i byene, kom kolonihagene som en del av svaret. Resultatet av en rask industrialiseringen og urbanisering var ofte utstrakt trangboddhet i byene, særlig for arbeidere, som hadde lave lønninger. Det erklærte formål med opprettelsen av hagekolonier i Oslo som andre byer i Europa var å skaffe mennesker som bodde trangt og dårlig tilgang til grøntareale og dyrkbar jord for å bedre deres livskvalitet og ernæring.

 

Kolonihagene tilhørte de mange utopiske bevegelsene på 1800-tallet som så for seg «perfekte» mikrosamfunn som ville påvirke hvordan samfunnet forøvrig kunne organiseres, som «egne hjem»-bevegelsen, hagebybevegelsen og de sosiale reformer for bedre hygiene, helse og ernæring og organisasjoner for fritid og idrett.

 

Den første kolonihage i Oslo blir etablert i 1907. Argumentene var å forbedre arbeidernes levevilkår ved å gi dem mulighet til utendørs oppholdsted og matauk. Marie Jørstad skrev i «Husmoderen» 1903 at kolonihager var «opbyggende» og et «middel i udviklingen tjeneste fremad mot selvhjælp, kultur og diciplin.»

 

Alle politiske partier i Oslo kolonihagesaken på sitt program i 1907.

Arbeidgiverne ønsket en sunn og produktiv og reproduktiv arbeidskraft, mens det liberale borgerskapet ønsket forbedrede sosiale kår.

Mellom 1910 og 1925 ble det anlagt kolonihager også i Kristiansand, Moss, Drammen, Stavanger, Trondheim, Kristiansund, Skien, Sarpsborg og Bergen. Den siste store etableringen var Solvang-anlegget i 1930-31 med 500 hytter.

 

1920- og 30-tallet for hagekoloniene var preget av arbeid med infrastruktur og etablering: grøftegraving, veibygging, gjerdebygging, bygging av felleshus og nyrydding av jord.  Under den tyske okkupasjonen 1940-1945 drev hagekolonistene enda mer aktiv matdyrking enn årene før og etter, i år da de fleste av Oslos kommunale parker ble spadd opp for å dyrke poteter.  1950-tallet preget av ro og stabilitet innad i hagekoloniene, – men stagnasjon i antallet nye hagekolonier.  Hagekolonien på Frogner som ble etablert i 1908 blir nedlagt i 1957 for å gi plass til Frognerbadet. Som erstatning opprettes Solvang 5.

 

Perioden etter 1945 preges av en sosial boligbygging, økende lønn og mer fritid for arbeidere. Hagekolonistene får mer fokus på rekreasjon enn matproduksjon. Hyttene elektrifiseres. Oslos kolonihagehistorie følger utviklingen i Oslo og det norske samfunnet forøvrig – men med en slags «forsinkelse». For eksempel blir strøm og kloakk lagt inn seinere og kvinner kommer langsommere med i politikken i hagekoloniene enn i samfunnet ellers.

Utdanningseksplosjonen på 1960-tallet skapte et spesielt byggepress i områdene rundt Universitetet i Oslo, der Sogn og Solvang hagekolonier ligger. Oslo bystyre vedtok enstemmig i 1965 å legge ned Sogn hagekoloni for å bygge  2400 studentboliger, og inngikk en avtale med staten om dette; makeskift-avtalen. En protest-aksjon på Sogn ble støttet av andre hagekolonier, og etterhvert også student-organer. Politikerne endrer nedleggelses-vedtaket inngår 25-årskontrakt med alle ni hagekolonier fra 1976.

 

Fellesanlegg oppgraderes, hyttene oppgraderes og botiden utvides etter avtale med Oslo kommune oå 1980-tallet. S liberaliseres boligprisene i Norge. Dette øker verdien på alle pressområdene . I 1999 vedtar Oslo kommune at seks av kolonihagene i Oslo skal legges ned, og bare Solvang 4, Rodeløkka og Hjemmets beholdes.  En improvisert protestaksjon på Sogn vokser etterhvert til en bred Oslo-aksjon, slik som i 1970. Det arrangeres appeller, demonstrasjon og debattmøte, som fører til en prinsipiell debatt i Oslo-avisene om kolonihagens eksistens generelt.  Alle partiene går til valg på å redde hagekoloniene.

Kolonihagene i Oslo får en ny 25-årskontrakt med Oslo kommune i 2000, men blir nå byparker. Kolonihagene innfører tiltak som skal åpne kolonihagene mer mot publikum, blant annet søndagskaféer og markedsføring av arrangementer i lokalmiljøet.

 

Kolonihager i Skandinavia

 

I Norge er det i dag vel 1400 kolonihager, i Danmark over 60 000 og Sverige ca 4500 kolonihager i Sverige. Forskjellen ligger i at kolonihagebevegelsen kom senest til Norge, slik at parsellene ikke ble viktige avlastere under matvarkrisen etter første verdenskrig. Tallet danske kolonighager steg eksplosivt etter første verdenskrig, da det oppstod mangel på mat, særlig poteter. Norge et land må færre og mindre byer enn de to andre og har, på grunn av mye villmark, en kultur for å reise på hytte på fjellet og ved havet.

Funksjonalisme og sosial boligpolitikk overtok for kolonihagenideen fra 1930 av.

I Sverige falt tallet kolonihager fra 80 000 til 30 000 rundt 1960 og nå dagens 4500.

I Danmark falt tallet fra 100 000 i 1960 til ca 60 000 i dag.

 

 

Historien om kolonihage i Europa

 

I europeiske byer lå i middelalderen jorden rett utenfor bymurene besto av små lapper. I 1778 ble det for eksempel i København lagt ut dyrkingsparseller for byens fattige, slik at de selv kunne dyrke matnyttige vekster.  Fra Norge kjenner vi kålhagene til Hanseatene utenfor Bergen.

 

Forløperen til kolonihager er kjent allerede fra middelalderen i form av plasser utenfor bykjernen som ble avsatt til grønnsakshager for fattigfolk. Slike hager ble også anlagt rundt noen  fabrikker og industribyer i Storbritannia på 1700-tallet, blant annet Birmingham, Coventry, Nottingham, Sheffield og Southampton.

En britisk lov fra 1819 påbød at det stilles jord til rådighet for fattige og arbeidsløse.

De første danske kolonihagene var frihagene på 1820-tallet i  Slesvig-Holstein. Hagene skulle holde fattighjelp-utgiftene lave og kom blant annet som et resultat av at 1700-tallets jordereformer hadde gjort mange jordløse og at Napoleonskrigene hadde tømt statskassen. (Bergquist, 1996; 36)

I 1826 påla Det Kongelige Danske Kanselli alle kjøpsteders fattigvesen å legge ut jord ”til rådighet for uformuende håndverkere og kjøpstedbeboere”, til dyrking av grønnsaker. Det ble understreket at kolonihagene kunne bidra til mindre «Kroe-gang» og «fremme Ædruelighed”